President Trump er uvanlig opptatt av å få med seg generaler til sikkerhetspolitiske stillinger. Hans første valg - Mike Flynn - var langt mindre egnet som en langtidsstrateg enn mannen som nå skal gi ham råd om krig og fred. Jeg er helt enig med Svein, som sendte ut denne:
H.R.McMaster har potensial til å bli en ny Colin Powell eller Brent Scowcroft, det er opp til Trump om han gis mulighet til det.
Vi har med en strategisk tenker å gjøre. Da McMaster var i Oslo i fjor og leverte keynote talen for Army Summit 2016 gjentok ham mye av hans velkjent New York Times kronikk: The Pipe Dream of Easy War. Hans andre budskap lignet mye av det Robert Kagan har skrevet om - en geopolitisk konkurranse mellom demokratiske og autokratiske stater der USA er nødt til å kjøre en nyansert men bestemt sikkerhetspolitisk linje. Han nevnte på Army Summit at vi bør forstå Russlands annektering av Krim og Kinas aktiviteter i sør Kina havet som "probing" - det vil si atferd som tester reaksjoner.
Problemet med dette er det som Svein antyder. Akkurat slike argumenter strider mot mange av Trumps egne uttalelser. Klarer McMaster å skolere presidenten om geopolitikk? Vil presidenten fortsette med flatterende uttalelser om Putin eller kjører en hardere linje? Klarer en gjeng med generaler (Mattis, Kelly, McMaster) til å se litt videre enn kun militærmakt til å løse utfordringer? Vil McMaster ta opp den interne kampen mot Bannon og Gorka - de ser på radikal islam som en eksistensiell trussel og virker klare for en ny "krig mot terror", mens McMaster retter blikket mot stormaktpolitikk.
En person som skriver slike kronikker som "Pipe Dream" kommer sannsynligvis til å foretrekke en minimalistisk bruk av makt dersom konflikten ikke er blant USAs kjerneinteresser (som en ny Weinberg/Powell doktrine). Men betyr det også at dersom en krise oppfattes som grunnleggende til amerikansk sikkerhet at McMaster er "all in"?
Oppdatering: Les også denne fra Politico om en McMaster-ledet studie om Russland:
Oppdatering: Les også denne fra Politico om en McMaster-ledet studie om Russland:
Michael
Tror du peker på flere hovedproblemstillinger knyttet til utnevnelsen av McMaster. Å forstå at militærmakt er et instrument for politisk måloppnåelse er et kardinalpunkt i McMasters strategiske tilnærming. Men for at det skal fungere slik må man operere ut fra en klar storstrategi, det vil si hva er USAs overordnede utenrikspolitiske mål. Er det noe som virkelig er uklart hos Trump så er det nettopp formuleringen av et klart mål. "America first" er totalt intetsigende i så måte. Så noe av det første McMaster må ta tak i er å få presidenten med på å formulere de mål man er ute etter å nå. Det kan bli en krevende oppgave slik Trump opptrer. Trump må rett og slett bli gitt et hurtigkurs i geopolitikk, og forstå at hovedutfordringen ikke er IS men Putin og Xi. Men lykkes ikke McMaster her, blir den videre ferd vanskelig for å si det mildt.
SvarSlettFor det andre er det avgjørende for McMaster å få knesatt prinsippet om at de ulike utenriks- og sikkerhetspolitiske instrumentene vurderes samlet og at det er i samspillet mellom dem at USA alltid har hatt sin styrke og komparative fortrinn i forhold til sine maktpolitiske hovedkonkurrenter. Men skal man makte dette, må man ha en aktiv tilnærming, og eksempelvis forstå at hvordan en amerikansk president ytrer seg har enorm betydning for om man lykkes i utenrikspolitikken. Dette vet McMaster utmerket godt, men får han Trump til å forstå dette, og ikke minst til å opptre deretter? Jeg tillater meg å tvile.
Dette var et par store utfordringer for McMaster, og ennå har jeg ikke berørt selve elefanten i rommet, Steve Bannon og apparatet i Det hvite hus. Vi kommer tilbake til saken.
SvarSlettFor Obama var ikke sikkerhetsrådgiveren like utslagsgivende som det kan være for Trump. Som Peter Feaver skrev var Obama sin egen Kissinger. Tror vi kan enes om at Obamas analyse var langt bedre enn gjennomføringen. Men Trump ser ut til å være uten sterke meninger om sikkerhetspolitikk. Derfor er diskusjonen om McMaster to-delt: (1) vi er glade for at administrasjonen har en person som tenker strategisk og lurer på hans evne til å influere politikken (2) selve innhold i McMasters tankegods. Magefølelsen min er at McMaster kommer ikke til å takle den politiske delen av jobben, gitt gjengen som er i det Hvite Hus nå...og blir fort frustrert over manglende inflyttelse.
Michael
Hva synes du om Kori Schakes (pre-McMaster)analyse av situasjonen?
SvarSletthttps://foreignpolicy.com/2017/02/19/can-any-national-security-advisor-tame-president-trump/
President Obama aspired to have an interagency process on the Scowcroft model of NSC as traffic cop rather than policy partisan, which every expert concedes is the superior way to organize and operate the national security process. Yet he ended up having a White House-centric process, because it suited him better....
My best-intentioned advice to the president as he selects his next national security advisor is to choose someone he trusts to shape the process to his liking. It may not be textbook, and it may be rough sailing at the start, but President Trump deserves an interagency process shaped to his mold, rather than vice versa.
Michael
Ja det blir spennende å se hvordan dette vil fungere rent organisasjonsmessig. McMaster er jo kjent for å utfordre autoriteter, og har aldri vært redd for å følge sine egne ideer, selv om dette har kostet han karrieremessig. Så her har Trump og Bannon fått en sterk personlighet med stor faglig kompetanse, blir ikke enkelt for dem å "disiplinere" McMaster. Og så skal man huske at McMaster er allment ansett som en outstanding kapasitet, og administrasjonen trenger minst av alt en ny intern person-krise. Så kanskje vil dette fungere, men jeg deler din skepsis til det motsatte er bevist.
SvarSlett